domingo, 26 de octubre de 2008

Drømmer i blå...


Men... hvis vi ikke har vært, hvorfor er det så vondt?

Hjelp meg å fly, sier jeg, og du bare drar meg ned. Var det nødvendig å drepe de drømmene der? Jeg har ikke falt, men du svever enda i mitt hode. Dette er som en blå drøm, forvirrende, uvirkelig, trist, uendelig... blå og bare min. Som mine blå stemmer og dine blå øyne. Jeg er så blå.
Det blir ikke noe blå kveld for oss, ikke noe blå lys. Kald som en blå vind. Å, som jeg fryser... å, som jeg trenger ly. Jeg bare står der og venter å bli hentet. Og det blåser, og det regner, og jeg vil bare fly... og du bare drar meg ned.
Jeg har ikke falt, men det er vondt. Skal ikke falle, det kan jeg love deg. Og du må tro på meg. Men hold meg nå, det kan godt hende at jeg bare vil til månen, til armene dine. Det kan hende at jeg vil til denne ukjente varmen. De endeløse nettene som kommer... nei, de vil jeg ikke ha.
Skal jeg fortsette å drømme... her kan du bo så lenge du vil. I mine blå drømmer.

sábado, 25 de octubre de 2008

Desgano.

Ay. Esto de quererlo todo y nada a la vez. Me mata, me corroe, me malogra, me arruina. Esto de pensar en ti cuando no estás. Y el problema es que nunca has estado, y quizá nunca estarás. Y eso es lo que me hace mal, el hecho de que no hayas estado. Ya. Y tampoco vas a estar. Sigo hundiéndome en este círculo sin final, cayendo y cayendo. Vértigo. ¿Qué me has hecho? No me has hecho nada, y volvemos al tema de que no estás, ni estuviste, ni estarás. Me jalas sonrisas tontas, haces nacer mariposas, cantas en lenguas ajenas, logras nubes en mí, todo es azul por ti. Pero, si esto no es lo que no se puede decir... ¿qué es? No es, solamente se parece. Pero yo no quiero lo parecido, quiero lo real. Promesas vagas y efímeras, como los besos que no me regalaste, las noches que no te di. Ya es tarde, bebe tu café, que se enfría mi pasión por ti. Como pasión que es, no es real, pero la quiero. Con todas mis ganas, con todas mis fuerzas. Quiero que sea mía, sólo mía. Pero no está bien, no es, ni fue, ni será. Y estas ganas de ser y no ser, entre tu geografía prometida, estas ganas de dar y no dar, este abrazo no entregado, este volcán en erupción. Me quema. No soy de ti, como tú no eres de mí. Es ahí donde espieza este no ser, este no estar. No soy de ti, y me tenías prometido este desmayo. No eres de mí, y te he regalado palabras. Estas palabras, las que no mereces, pero igual te doy. Que el viento se las lleve, que sean de otro. Desespero, grito, no vienes ya nunca más. Sólo tengo silencio y lluvia a mi alrededor. No quiero más nada.

Volver.


Volver a escribir
cosas que no escribía antes.
Volver a aquel camino,
vivir lo vivido.

Muchas noches en tristeza,
soledades desiertas,
no soy yo, soy yo.
Vivir lo vivido.


No fue tan difícil,
es sólo fluir,
dejar ser, dejar vivir.

Respira profundo sin mirar.

Intento huir, es un volcán,
fugaz, solitario, está mal.
Es difícil, es real,
son sólo voces en mi portal.

Ya no escribía
lo que, por ventura, acontecía.
Mar, luna, lluvia lateral,
este viento me va a matar.

Ojos donde no los hay,
tu piel con sabor a sal,
mírame, puedo levitar,
soy de cristal, soy de cal.

Abre la puerta, me quiero ir,
déjame ser, no soy feliz,
días oscuros, color añil.
Vuelvo a escribir lo que no viví.



(26.ix.2008)

Ay.



Torrentes de aguas raras, frías, nevadas, mías.

Son los encuentros entre tus rincones, son las voces en tus esquinas, rayo luminoso son final. Aquellos encuentros falaces en este mundo desconocido, en estas calles azules. Porque el azul lo llevo aún a cuestas en mis espaldas. Azul como estos días y manantiales.

Si te hubiera conocido en otras vidas, no hubiera reaccionado, somos lo que el camino hace, lo que los sueños retratan.

Y yo sigo tratando de escapar, de no ser.




(26.ix.2008)

Blå.


Aldri er for alltid.

Som ting som knapt begynner og må bare slutte. Som en blå kald måne. Som en blå varm sol. Blå som tristheten jeg bærer i skuldrene. Blå som kvelden uten slutt. Blå som meg. Blå som deg. Vil være som snøen, kald og hvit. Vil være som tristheten, lang og trist. En trist tristhet. Uten tårer er ikke trist. Ikke verdt uten tårer. Blå store tårer. Mine tårer lager en blå elv. Blå trist elv. Som hyller, som sukker og håper om andre blå nyfødte øyne.


Aldri er for alltid.

Hele tida i mine fingrer, mellom hårene mine, gjennom mine dager, mine liv. Liv som jeg ikke lenger kan huske, men bare mine. Gidd jeg kunne gå... bare for å gå, så lenge som mine føtter kunne ta meg. Gidd jeg kunne fly... bare for å fly, med mine blå vinger. Gale pianoer klynger den blå melodien som er mitt liv. I dag er en god blå dag, en blå god begynnelse.